Denne uken har jeg prøvd meg tilbake i jobb og jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg synes det går greit nok eller ikke i det hele tatt. Ryggen har blitt vond igjen etter mye statisk jobbing, men jeg liker å være tilbake i en rutine. Jeg setter også pris på det sosiale aspektet, jeg har virkelig savnet de fleste av kollegene mine. Men det har vært en liten ape på ryggen min som har prøvd å knekke meg i over et år, og i går tok jeg et oppgjør etter å ha bitt i meg nok frekkheter. Nå er både kropp og hode litt utkjørt, jeg har hatt mye å tenke på den siste tiden og det setter så klart litt spor i hvor mye søvn og hvile man får.
Jeg og Hjertine (flatmate) hadde meldt oss på Kari Traa sin Urban Training i dag, men jeg har måtte kaste inn håndklet. Korsrygg, skuldre og nakke ville ikke klart å gjøre noe som helst fornuftig, så da ble jeg hjemme i sengen til jeg ikke klarte å ligge der lenger. Å hvile når det trengs er viktig, spesielt om ting er litt skralt i utgangspunktet. Det er utrolig at noen dager med superstatisk arbeid skal kunne sende en flere steg tilbake. Jeg prøver noen dager til neste uke, men det er som legen sa «ikke verdt å brenne seg ut» bare fordi jeg er lei av å tilbringe dagene i sofaen. Jeg gleder meg til en hverdag med normal aktivitet, ikke bare slitasjeskader i hodet og kroppen. Jeg trenger å være i aktivitet, men ikke i form av flere hundre poser til manuell ettikettering eller 60kgs-kaffesekkeløft med varme, røyk og støv. Jeg gleder meg til en hverdag som student med en helt vanlig deltidsjobb.
I dag blir det derfor total hviledag, kanskje en liten gåtur utover kvelden for å riste litt løs. Jeg røyk på en vaffel med brunost og litt brie i går som ble ukas helgekos (woops), men ellers går det fremover med dietten. Min store svakhet er god ost og is, ingen tvil om det. Jeg var oppe på 73-74kg igjen etter Bergensturen, men nå er jeg tilbake på 70-71 hvor jeg har holdt meg den siste tiden. Kroppen blir allikevel tightere på samme vekt og det er helt ok. Jeg føler jeg har mistet halve meg allerede, så det er nesten ingenting igjen. Ingen muskler, bare litt fett, noen blodårer og noen bein som helst ikke bør stikke særlig ut. Så liten! Et lite snev av maksorexi? :O
Det rareste ved å miste fettet er følelsen av at huden strammer seg rundt armene og det føles nesten litt klaustrofobisk ut å være i min egen kropp. Som om jeg begynner å bli litt for liten for meg selv, om det gir noen som helst mening..? Spesielt etter frokost eller en banan hvor blodårene prøver å rømme på grunn av karbohydratinntak. Litt ekkelt, men grådig kult! Fortsatt er det langt igjen til noen konkurranseform og jeg har bare maks 4 uker igjen å grave av meg siste rest før jeg må ruste kroppen opp igjen for ei uke med hardkjør.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
